Telefonkiosken

"For var det ei ting telefonkioskane var spesielt godt egna til, så var det å plage folk. Lærarar, for eksempel, eller folk som berre hadde rare namn. Telefonkiosken kunne brukast til, og blei brukt til, å ringe slike folk, gjerne etter leggetid. Berre for å seie «Er Tjodolv heime?» og legge på. Eller, om det var snakk om ein lærar, berre ringe og legge på. Eller seie noko stygt. Eller puste.

Telefonkiosken treng vern, fordi han alltid har hatt fiendar. (...) Nokon har heile tida vore ute etter telefonkioskane. (...) I det minste hadde nokon spytta på golvet eller festa ein tyggis til røret, og ripa inn noko i veggen, om ikkje vedkommande hadde hatt tid, krefter og fantasi til meir, så i alle fall eit kort ord for det mannlige kjønnsorganet." -Are Kalvø

Slike beskrives Are Kalvø's kjærlighet til denne røde boksen som nå feirer 75 år.
Den moderne boksen ble tegnet i 1933 og satt i produksjon samme år, målene var 90x90 og akkurat nok til at en person kunne stå å kose seg lenge og godt i telefonen. Da deisgnkonkuransen ble lagt ut ble det stil relativt strenge krav til utforming. Telefonkiosken måtte ikke koste mer enn 1000,- kr å bygge og sette opp, denne skulle tåle vind, vær og regn blandet med lett sjøsprøyt. Alt dette førte til slutt til en relativt moderne og robust innretning tegnet av Georg Fredrik Fastings. Det første utkastet ble faktisk tegnet på en fyrstikkeske.

I forhold til de Engelske boksene fra 1920 tallet var de Norske mye strammere og modernistiske. Med innsyn fra alle kanter og en kanskje litt luftig design fra den nesten futuristisk i designen. . Jeg har et bittelite forhold til da det sto en rød boks utenfor biblioteket i Selbu i 14 av mine leveår. Denne er borte nå, men du kan fortsatt se den. I dag står det igjen 100 kiosker i Norge, og det er meningen at de skal stå til evig tid. Den røde kiosken har etterhvert blitt ett stilikon og er med i mange filmer, reklamer og bilder. Kiosken er også blitt foreslått satt opp på Unesco's verdensarvliste